Nå vil Solveig si mer fra

7. jul, 2011 av

Solveig er glad hun nå kan si mer fra. (Foto: Ingjerd Tjelle)

-Jeg har bestemt meg for å si mer fra. Det er deilig at jeg ikke lenger er kneblet av Helse Finnmarks begrensa ytringsfrihet, sier Solveig Wilhelmsen (69) som nylig fikk kongens fortjenstmedalje for lang og sterk tjeneste i psykisk helsevern i Finnmark. Men å hvile på lauvbær er hun dårlig til.

 

Hun er født i 1941 og er et barn av krigen. Vokst opp i en familie som ikke hadde en bordbit igjen av huset sitt i 1945 og hadde lite av alt.  Oppbygginga og nøysomheten har gjort noe med henne. Hun tar vare på det andre kaster og finner mye mental hygiene i å restaurere gamle hus og tingene i dem. Hun og mannen har en samisk boplass i Pasvik de begge har snekret på og fått pris for å ta vare på. Til daglig bor hun på Sandes i et av de få husene i Sør-Varanger som overlevde krigen. Dagens minimalisme og lyse flater står i skarp kontrast til Solveigs gamle vegger full av kunst, fortid og minner.

 

Hvorfor drikker vi så mye?

Solveig tar vare på det andre kaster, og er opptatt av restaurering. (Foto: Ingjerd Tjelle)

-Rikdommen og forbruket vi har nå har ikke vist seg å gi oss lykke. Alle tingene gir oss ikke det vi trenger. Vi kan ikke holde på slik, og må se oss tilbake og bruke kunnskapen i framtida. Tror Solveig som ennå kan huske gleden av et par nye sko.

 

Hun reagerer også andre følger av velstandsutviklinga, og spesielt foreldres rusbruk som har endret seg radikalt de siste årene.  -Må man drikke vin hver helg, og går det ikke an å innta et bedre måltid og ha gode samtaler rundt et bord uten at vinflaska må fram?

-Denne trenden gjør noe med ungdommers forhold til rus. Når foreldrene drikker såpass ofte, har også ungdommen en lavere terskel for det. Vi har også en sterk hyttetradisjon i Finnmark, og mange lar ungdommene bli igjen alene i helgene. Det er uheldig, mener Solveig som ikke er avholds-kvinne. Det hun reagerer på er mengdene og hyppigheten i vanlige folks drikkemønster.

 

Gymlærer først

Solveig drev både med ski, friidrett, skøyter og håndball som ung. Naturlig ble det derfor at hun begynte på Statens gymnastikkskole (forløper til Idrettshøyskolen) og ble gymlærer. Men Solveig ville videre og utdannet seg senere til klinisk sosionom – som den første fra Finnmark. Siden 1977 har hun, kun med noen få avbrekk, vært tilknytta psykisk helsevern for  barn og unge,  lokalisert til Kirkenes sykehus.

 

Pioner i Finnmark

Solveig bor i et av de få gjenværende hus i Sør-Varanger etter krigen. (Foto: Ingjerd Tjelle)

Da hun nylig fikk kongens fortjenstmedalje for sin innsats het det i begrunnelsen at hun er og har vært en hardt arbeidende kvinne, en inspirator for kollegaer og en pionér innen profesjonelt sosialt arbeid i Finnmark. Hun er også et nordkalottmenneske gjennom sitt engasjement for og samarbeid med fagmiljø i hele Norden. Hun har undervist sammen med kollegaer i Sverige,  Irland, Russland og Sør-Amerika.

 

-Jeg er et aktivt menneske, og kommer til å være det til jeg dør. Alder er bare biologi, og det at jeg nå er pensjonist gir meg bare en anledning til å jobbe med noe annet. Kanskje begynner jeg på “Rimi” eller åpner en ny “kiosk”, smiler Solveig som for tiden rydder i sitt liv gjennom å gjennomgå  gamle papirer på loftskontoret.

 

 

Nei til maskulint trehus midt i byen

Solveig engasjerer seg i hjembyen, og er provosert over byutviklinga i Kirkenes.

-Vi må gjøre noe med byen vår. Det ser ikke ut og trenger en ansiktsløftning. Jeg liker kreativitet, men planene om å bygge verdens høyeste trehus i Kirkenes syns jeg ikke noe om. Det vil bli nok et maskulint trekk midt i byen, og lokalbefolkninga er ikke tatt med på råd. Hvorfor kan vi ikke heller legge bygninga ned slik at det kan bli en bygning som passer inn i bybildet? Vi må føle oss hjemme i byen vår.  Og jeg er ikke gammeldags – jeg snakket med en 20-åring nettopp som var helt enig med meg! La oss få flere valgmuligheter på utforming av kulturhus og en åpen politisk beslutningsprosess.

 

Bort med pikenes sløseri

Hun rydder i livet sitt etter et travelt og langt yrkesliv. (Foto: Ingjerd Tjelle)

-Vi har et fantastisk flott kulturliv i kommunen. Frivillige lag og foreninger har gjennom år holdt på med dette. Etter hvert har vi fått Samovarteatret og Pikene på broen som er sterke og viktige kulturformidlere, sier Solveig som heller ikke liker sløseriet som følger med noen av kulturarrangementene.

 

- Pikene på broen arrangerer festival og bygger bro mellom Norge og Russland. Dette har bl.a. idrettslag i kommune drevet med i årtier. -Jeg er sterkt i mot sløseriet som jeg syns Pikene på broen driver med.  Sammen med de andre gjør de en viktig jobb, men jeg liker dårlig at de skyter av gåre fyrverkerier til flere hundre tusen. Det er ikke noe annet enn sløseri, slår prisvinneren fast fra godstolen og sitt nye hverdagsliv som gir henne rom for ytring.

 

Noen kjappe:

1. Nevn de tre beste tingene med nord.

Frihet, frihet, frihet! Frihet i forhold til naturen og menneskene. Språket folk til folk er åpent og det er høyt under taket, vi bor godt og fritt og kan være alene i naturen.

2. Hva tror du er status for din hjemplass om 15 år?

Med de riktige valgene vil det gå bra, men jeg reagerer på mange ting som gjøres i dag.  Jeg får følelsen av en slags storhet/stormansgalskap i valgene som kan gå på bekostning av langsiktig og folkelig tenkning. Forhåpentligvis bygges det boliger til en pris folk kan leve med. Vi har bruk for alle i arbeidslivet og at barn og ungdom prioriteres høyere enn i dag. Diskusjonen om byfortetting og sentrumsnærhet er lagt død. Sentrum er der folk bor.

 

3. Hva er det første du tenker når du hører ordet ”Nordområdene”?

Hvorfor kom det ordet egentlig? Hvor er det blitt av Nordkalotten? Jonas Gahr Støre, Thorvald Stoltenberg og Barentssekretariatet assosieres med ordet. Også Russland, Amerika, Canada, Grønland,  Færøyene, Danmark o.s.v. Store områder, store ord.

4. Hva må gjøres for at flere skal velge et liv i nord?

Bedre boligpolitikk. Husene kan ikke koste det dobbelte av hva de er verdt. Det kan ikke se ut rundt oss slik det gjør i dag. Det visuelle har mye å si for at vi trives og kan være stolt av egen hjemplass. Visuell forsøpling må vi vokte oss for. Vi må selge den gode plassen vi har i forhold til å bo.

5. Hva kan DU bidra med for et bedre nord?

Jeg tror jeg har bidratt med bedre psykisk helse blant barn, unge og voksne i vår landsdel. Jeg har i hele mitt liv vært en nordkalottmedarbeider og har jobbet med samarbeid og undervisning i Sverige, Finland, Norge og Russland o.a. land. Jeg sitter i ledergruppa for utviklingsprosjektet for systemisk arbeid på NORDKALOTTEN.

6. Hvem er ditt nettverk, og hvor viktig er det?

Det er alle mine kollegaer i inn- og utland. Det er kjempeviktig. I hele livet mitt har det vært av stor betydning å se hvordan andre har det og sette det i perspektiv til vår egen grønne gren. Livet handler om relasjoner og nettverk.

7. Hva er det som gjør at du klarer å stå i krigen og ”holder ut” med ditt prosjekt?

Det å være dialogisk og ikke monologisk, og alltid gå fra krig til forhandling. I tillegg har jeg prøvd å følge et godt råd jeg fikk en gang: ”Se etter vennan dine Solveig.”

 


 

 

 

Legg igjen en kommentar