Finnmark fylkeskommune synes at dette prosjektet var spennende og nødvendig. Her High North har fokusert på betydningen av kvinners innsats og stemmer i Barentsregionen. Nordområdesatsningen er på mange måter blitt en mannegreie, der det diskuteres olje, gass og mineraler og fiskeri. Viktige ressurser som bidrar til verdiskaping her i nord. Men den aller viktigste ressursen er menneskene som bor her og halvparten er kvinner.

Hva er viktig for oss kvinner i Barentsregion? Hva skal til for at unge kvinner vil bosette seg i regionen? Vi ønsker kvinners deltakelse i offentlige samfunnsdebatter og som bidragsytere i politikkutformingen. Dette har vært spørsmål som Her High North har satt fokus på, i tillegg til å presentere historier fortalt av kvinner i hele Barentsregionen. Historier som berører. Mange av historiene er presentert i boken og enda flere på nettportalen og i avisene.

Fra Finnmark fylkeskommune vil vi takke Wenche Pedersen i Blått Blikk media og Ingjerd Tjelle i Horisont Varanger for et godt gjennomført prosjekt som vi er stolt over å ha fått være med på.

Nå er prosjektperioden over og det er ikke bestemt hva som skal skje videre. Men en oppfølging vil det bli.  Det er hundre år siden kvinner fikk allmenn stemmerett i Norge, men vi ser dessverre at vi enda har en veg å gå før vi er et fullt ut likestilt samfunn. Det er i år og også 20-årsjubileum for Barentssamarbeidet som ble feiret av viktige statsmenn i Kirkenes 3.-4. juni.

Vi skal fortsatt ha fokus på og jobbe for likestilling og kvinners rettigheter. Jeg avslutter med å sitere utenriksministeren: ”Det er ikke bare slik at det er hyggelig å drive med likestilling, at det er riktig og rettferdig, men det er god nasjonaløkonomi.”

Som 16-åring bestemte hun seg for aldri å bli boende i Finnmark.  Nå har hun fått drømmejobben i fylkets minste kommune, og i skogen venter et lyseblått slitent hus på totalrenovering.

Ingvild Marie Bjørnå Pettersen (30) er oppvokst i Loppa og Vadsø.  Som 16-åring ville hun bort fra Finnmark og Vadsø, og la klare planer om at hun aldri ville bosette seg her igjen.  Hun tok et modig og drastisk valg da hun flyttet til Lyon i Frankrike for å ta de siste to årene på videregående.  Et miljø på 200 elever ble plutselig til 2000.  Uten å kunne fransk og langt borte fra familie og venner, ble det tøffe men lærerrike tak.

-Jeg har i ettertid tenkt at man kanskje ikke er moden nok for å flytte hjemmefra når man er 16 år, sier Ingvild over en kaffe på Várjjat Sámi Musea – Varanger Samiske Museum som i snart tre år har vært hennes arbeidsplass som konservator og formidler.

Helomvending

Ingvild mener hun har funnet drømmejobben på Várjjat Sámi Musea – Varanger Samiske Museum.

Hun er nylig hjemkommet fra Murmansk der hun i forbindelse med ”Nordiske dager” i byen produserte en utstilling med kunstverk av den samiske kunstneren John Savio.   -Han er en stor kunstner som fanger noe essensielt ved Finnmark, og han klarer samtidig å formidle følelser på en spesiell måte, sier 30-åringen, som har studert kunsthistorie i Bergen.  Og det var fra denne sjarmerende byen at Ingvild begynte å tenke nye tanker om det å bevege seg nordover igjen.

-Det skjedde noe i 2007.  Jeg var hjemme i Loppa i forbindelse med min bestefars begravelse og kjente at jeg måtte nordover igjen.  Jeg torde ikke ta skrittet helt ut, så jeg dro til Tromsø og var der i to år først mens jeg tok masteren min, sier Ingvild som samtidig traff en kjekk kar fra Nesseby i Ishavsbyen.  Plutselig hadde hun fått en svært interessant jobb på Varanger Samiske Museum, og en mann med sterk samisk forankring i hjembygda.

Sanselig formidling

-Jeg liker svært godt å jobbe på museum.  Det er så mye spennende oppgaver.  Jeg har ansvaret for formidling av museet sine utstillinger og planlegger, gjennomfører og markedsfører aktiviteter overfor elever fra hele Øst Finnmark inkludert Karasjok. I fjor hadde vi over 900 elever innom, sier Ingvild som er opptatt av å spille på flere sanser hos de unge for å formidle historiene fra Finnmark.  Derfor lager de pilspisser, lager mat i kokegroper og smaker på steinaldermat.

Variasjonen i arbeidsoppgavene er påtakelig; mens den ene dagen kan gå med til uteaktiviteter med niåringer, kan hun den neste forholde seg til Sametinget, Fortidsminneforeninga eller Kulturdepartementet.  Eller det kan være museumsgjenstander som må katalogiseres, renses og pakkes om, eller foto som skal digitaliseres.

-Så varmt som du snakker om jobben din kan det jo virke som du har fått drømmejobben?

-Ja, det kan du godt si.  Det er vanskelig å finne slike jobber der jeg får kombinere det jeg har studert; nemlig kunst og arkeologi.  Det får jeg her i lille Nesseby hvor vi har spennende jobber både på museet og  på Sametingets avdeling i Varangerbotn.

Savner ingenting

   -Du har bodd i store byer som Lyon, Bergen og Tromsø.  Noe må du savne ved å bo her?

-I starten var det bare småting, men det har gått over.  I forhold til kulturtilbud for eksempel så var det slik at da jeg bodde i store byer og hadde tilgang til kulturopplevelser hele tiden, så ble det ikke så ofte til at jeg dro på ting, fordi det hele tiden dukket opp nye aktiviteter.  I Nesseby og området rundt skjer det jo mye på kulturfronten, og nå blir det til at jeg deltar på mer fordi det ikke skjer hele tida og i like stort omfang som i en stor by.

Hus, samisk identitet og 50-tall

Huset i Nesseby roper på kjærlighet og omtanke. Det skal Ingvild og samboeren gi det.

Men tid til å delta på kulturelle aktiviteter i Nesseby om omegn blir det kanskje dårlig med fremover. Hun og samboeren har nemlig kjøpt seg arbeid på kirkestedet.  Midt i bygda er det et 50-talls hus som roper på kjærlighet og omsorg, og da er det godt med en mann som kan snekkerkunsten.

Og hvis ikke Ingvild jobber som oppusser kobler hun kanskje av med å lese fantasy og sci-fi bøker, spiller på playstation, vever skallebånd, eller lærer seg noen flere samiske ord.  Hun har nemlig funnet sine røtter i den samiske kulturen, og svigermor har sydd Nesseby-kofte til henne, mens hun i sommer skal dra på kurs for å lære og sy Loppa-kofta.

Og har hun ikke lyst å kjøre den samiske stilen er det nok av andre stilarter å velge i.  Ingvild har nemlig omlag 50 kjoler fra 1950-60 tallet som hun har samlet på gjennom 15 år, og som duger både til hverdag og fest.

Gjøre en forskjell

Ingvild er opptatt av å gi noe tilbake til fylket hun er født og oppvokst i. Hun synes det er viktig å kunne videreføre den kulturen hun selv er en del av,  og på den måten bidra til at den ikke forsvinner.  Det mener hun at hun gjør gjennom jobben som formidler av historien.

-Ved å bo og jobbe i Finnmark kan du gjøre noe som teller, og du kan utgjøre en forskjell.  Det betyr mye, og jeg tror at hvis flere finnmarkinger hadde valgt Finnmark som sitt bosted så hadde de fått kjent mer på denne gode følelsen, avslutter Ingvild.

Ingvild har funnet sin samiske identitet og har snart to kofter – en fra Nesseby og en fra Loppa.

Fire kjappe til slutt

1)      Hva er de tre beste tingene ved nord?
Friheten, folkene og maten (spesielt her i Nesseby hvor vi har så god tilgang på flotte råvarer som fisk, rein, villsau, bær etc.)

2)      Hva tenker du når du hører ordet ”Nordområdene”?
Arkeologi og kontinuerlig bosetting gjennom 10 000 år.

3)      Hva må til for at flere skal velge seg et liv i nord?
Det må være gode og spennende jobber, hus og leiligheter til folk, samt bedre profilering av hvor godt liv man kan leve her.

4)      Hva bidrar du med for et bedre nord?
Jeg har tilegna meg en del kompetanse som jeg bruker her gjennom å dokumentere og formidle historien fra området.  Jeg er med å ivareta tradisjoner og ønsker å være en kulturbærer.  Samtidig er jeg med på å holde folketallet i Nesseby oppe.

Hun har gjort alt fra å frakte tankdeler på flere tonn til å sørge for at det er dansk rugmel til de danske Melkøya-arbeidere.  Randi Næss i Bring Polarbase er alltid på hugget for å serve olje- og gassbransjens varierte behov.

Det lille sjefskontoret til hammerfestingen Randi Næss er enkelt innredet med hvite vegger og kun et bilde.  58-åringen holder til på Polarbase i Rypefjord og har utsikt til ei havn full av containere.  Herfra styrer hun et logistikksenter for oljevirksomheten med seks ansatte som i fjor omsatte for nesten 50 millioner!

Store verdier i farta

Det er tunge last, harde kanter, sterke maskiner og mye logistikk i Randis hverdag.

Det koster nemlig å chartre fly når en spesialdel skal fraktes fra fabrikken i Tyskland til Snøhvitfeltet.  Alternativt blir det en betydelig merkostnad for Statoil å måtte stoppe produksjonen fordi de mangler delen som Randi og hennes kolleger må få tak i.  Derfor blir et chartra fly en nødvendig brikke i et bilde som handler om store penger.

Å frakte ekstremt dyre spesiallagde topplokk på 16 meter til de enorme gasstankene på Melkøya var også en oppgave for Bring Polarbase. En ambisiøs fraktoppgave som krever at Randis logistikk-koordinatorer og samarbeidspartnere har peiling på hva de holder på med.

-Du må være veldig på hugget, ha et ekstra gir, være operativ og kunne administrere.  Samtidig må du ikke være redd for å få skit under neglene når du står på kaia og følger med på lossinga.  Det er en intensiv bransje vi jobber i og for, sier Randi og legger til at logistikk-kompetanse ikke er noe du blir født med, men som du rett og slett kan ta master i!

Lyse skyer i horisonten

Polarbase i Rypefjord sett fra lufta. De har ventet lenge på at olje- og gasseventyret skulle komme til Hammerfest og Finnmark.

Hun begynte i Polarbase i 1982 og har nesten alltid jobbet i et mannsdominert miljø.  I bedriften hun nå leder er de en god blanding av damer og menn, og det tror hun er godt for arbeidsmiljøet.

-Mannfolkene må skjerpe seg litt når det er damer der.  Språket er annerledes og det blir en annen omgangstone, hevder Randi, som nå bare ser lyse skyer i horisonten og har ingen betenkeligheter med å jobbe for en bransje som mange ikke vil ha i Lofoten.  Hun mener det er plass til både fisk og olje, og utbyggingen av Hammerfest LNG anlegg viser dette i praksis.

-Jeg hadde kanskje ikke blitt i Hammerfest hvis vi ikke hadde fått Snøhvit.  Byen var i ferd med å bli forgubba, det var lite utfordringer i arbeidslivet og byen så sliten ut.  Nå er det full fart på det meste.  Nye tilbud til befolkningen kommer stadig, vi har fått pusset opp skolene, har nytt kulturhus og mange unge blir og nye kommer til byen.  Vi har hatt så godt av dette.  Nå unner jeg virkelig honningsvågingene at det skjer noe der også, og snart blir det nok aktivitet i øst.

Stor spredning i behov

Det er mye som skal bringes hit og dit av servicesjef Randi Næss og hennes stab.

Bring Offshore er også agent for utenlandske skip, noe som betyr at de skal serve dem og deres mannskap på ulike behov de har både på båten og når de ligger ved kai.

-Vi gjør alt mulig for dem og sier aldri nei.  Det kan være alt fra å følge noen til tannlege til å kjøpe sigaretter til en som må ligge på sykehus.  Vår oppgave både som agent og som en server til olje- og gassbransjen gjør vi at har uendelig varierte oppgaver.   Vi har skaffet en haug med rullegardiner til utenlandske medarbeidere som ikke fikk sove i midnattsola, noen ganger gitarer og godt med rugmel til danskene.  Den neste dagen kan vi importere og tollklarere firmabiler, sier Randi.

Hun mener deres aktiviteter skaper store ringvirkninger for lokalt næringsliv.  -Vi har fokus på å handle lokalt og regionalt, og handler hvert år for mange millioner hos underleverandører som er etablert i vår region.

Fire kjappe til slutt

1.      Nevn det beste med nord
Folkene, naturen og friheten.

2.      Hvor er Bring Polarbase og du om 10 år?
Da er jeg pensjonist og koser meg i naturen og på hytta.  Bring Cargo har 20 ansatte og driver enda bedre enn i dag.

3.      Hva må til for å lykkes med en bedriftsetablering?
Man må ha lyst og pågangsmot, både i «gode og onde dager».
Man må føle at man er kompetent til å gjøre jobben.
Man må ha et ønske om å være leder og ta det ansvar som følger med jobben.
Man må ha entusiasme og arbeidsglede.

4.      Hva må gjøres for at flere skal velge seg et liv i nord?
Det må lages samfunn som skaper bolyst og trivsel.  Samtidig må det være god infrastruktur som barnehage, kulturtilbud og skole.  Og bedre tilgjengelighet og rimeligere flybilletter.  Og, så må vi som bor her være gode markedsførere av «det gode liv» i nord!

Hun la bort klokka og feriebehov og brettet opp ermene.  Kjellaug skulle nemlig bygge opp en familiebedrift. Nesten 40 år etter har hun utfordringer med å være pensjonist.

En anelse odør av gummi ligger over det nøkterne sjefskontoret til Bildekk AS i Rypefjord.  Bak den velbrukte pulten sitter en vever kvinne med smarttelefon og tid til en prat.  Kjellaug Markussen Kvalnes (69) er jo tross alt pensjonist.  Dette selv om familiebedriftens gjøremål ennå banker på hos en daglig leder som i to år har prøvd å slutte seg til pensjonistenes rekker.

Det lite myke ting på Kjellaugs arbeidsplass der hun jobber blant containere, bildekk og verktøy.

Sju år uten ferie

- Jeg er ikke skapt for å ta det medro, og har vanskeligheter med å slippe livsverket vårt.  Konstaterer Kjellaug mens hun gir oss et kjapt tilbakeblikk på et kvinneliv i en mannsdominert bransje.

Det var tilfeldig at det ble svart gummi som skulle bli henne og mannens levebrød da de i 1974 etablerte firma.  Det var bare hardt arbeid som ventet, og hele sju år gikk det før paret kunne ta sin første ferie.

-Det var tøffe tider, og jeg var alene dame i en mannebransje.  Jeg glemmer ikke da jeg var på kurs i Oslo og en hel sal av menn med fokus på italienske dekk var samlet på Holmenkollen Park hotell.  For meg var det helt greit å være der – det var jo jobben min!

-I dag er det annerledes – mange flere jenter er kommet inn i bransjen, og det er godt for arbeidsmiljøet.  Vi trenger begge kjønn, selv om jeg aldri har hatt problemer med grovisene rundt kaffebordet.

   -Hva med pinup-jente-bildene på verkstedet – går det også bra?

-Ja jeg lever greit med det, smiler Kjellaug, som mener hun alltid har stelt godt med sine ansatte.  -Gode medarbeidere er alfa og omega for at firmaet skal gå bra.  Man må bry seg, ha medarbeidersamtaler, se den enkelte og følge opp ved sykdom, sier Kjellaug som gjerne trår til med varm mat når guttene må ta ekstra overtidstak for at kundene skal bli fornøyd.

Store hjul og hotell på si

Det er stadig flere som sjekker inn på dekkhotellet til Kjellaug og mannen.

Det er mye som går på hjul i Hammerfest-området for tida.  Olje- og gasseventyret er så vidt startet og de lokale bedriftene kjenner på en god vekst fra nye kundegrupper.  Derfor er det nesten blitt en hverdagslig sak at familiebedriften tar hand om 3,5 tonn store dekk til de store hjullasterne.  Eller at de ordner med kjettinger når østeuropeiske trailere med blanke dekk står på tvers i veibanen.

Den private velstandsøkninga med mektige SUV-er med store dekk fører til at stadig flere velger å oppbevare dekkene sine på dekkhotell.  Da tilbyr Kjellaug og co at dekkene kan komme til godt stell og overvintring i bedriftens hotellavdeling i andre etasje.  Utenfor står containere med hjullasterdekk, også de på hotellopphold.

Utpust i Repparfjord

Selv om det har blitt lite ferie og fritid skjer det avkoblinger også i Kjellaug og ektemannen Aages liv.  Da tyr de gjerne til Kjellaugs barndomshjem i Repparfjord der de har havutsikt og fri natur rett utfor ytterdyra.  Der kan til og med Kjellaug pusse støv av strikketøyet om det skulle by seg en anledning.  En slik hjemmehygge forutsetter selvsagt at ingen har ringt på vakttelefonen og fortalt om akutt behov for legging av kjetting på blankpolerte polske trailerdekk.  Noe som til stadighet kan skje når paret har fri.

Kjellaug får innimellom tid til å pleie kontakter i flere kvinnenettverk i Hammerfest.

Fikk likestillings- og mangfoldpris

Kjellaug er med i to ulike kvinnenettverk i Hammerfest.  -Det er kjempefint å ha noen andre kvinner å snakke med ettersom jeg har jobbet hele livet mitt med menn, sier Kjellaug som i 2011 fikk Finnmark fylkeskommunes likestillings- og mangfoldspris for sitt utrettelige lederarbeid i en mannsdominert bransje.

   -Ville du valgt det samme arbeidslivet om du kunne velge på nytt?

-Ja absolutt, jeg har lært så mye og det har vært svært givende.  Det er en stor tilfredstillelse i å skape noe eget. Men du må være villig til å arbeide hardt, og du må tåle at timelønna kan bli liten i forhold til innsatsen.  Dessuten er det viktig at servicen ikke stopper etter klokka fire om ettermiddagen når det står på.  Vi må trå til både tidlig og sent når kundene trenger oss, avslutter Kjellaug.

Tre kjappe til slutt:

1. Nevn det beste med nord.
Samfunnet er lett oversiktlig, det er gode bo- og fritidsmuligheter og dessuten godt utbygd med skoler og barnehager.

2.      Hvor er Bildekk og du om 10 år?
Andre drivere har overtatt og jeg har kanskje litt roligere dager.

3.      Hva må til for å lykkes med en bedriftsetablering?
Det å kjenne markedet er alfa og omega, hardt arbeid og nøkternhet.

Foto: Steve Riise Jensen

Charlotte kjøper seg ikke klær men redesigner gamle.  Nå vil Tromsø-kunstneren bruk- og kast mentaliteten til livs, og kurser små og store i å lage nytt av gammelt.

Det er søndag ettermiddag og Tromsø-sola har tint skitten vårsne i to deilige dager.  I mens dette kjærkomne fenomenet finner sted har et titalls kursdeltakere sittet inne på det tidligere kysthospitalet i Tromsø og lært seg noe nytt.  Kanskje er det en protest mot materialisme og forbruksfest, eller handler det om å skape noe nytt av gamle minner?

 I dialog med avfallsbransjen

Fra en av Charlottes motevisninger i redesign.

-Jeg er litt sliten, sier Charlotte Nilsen (43) der hun vandrer barføtt i sin noe merkelige kjole med blå og hvite topp-striper, grønne armer, rødt liv og lillablomstret skjørtekant. Kreasjonen hennes er laget av gamle plagg som er klippet fra hverandre og satt sammen på en ny måte – kalt sampling.  Dette er Charlottes idé, kunstprosjekt og forretningskonsept.  Hun kjenner på utfordringene ved å kommersialisere sin kunstneriske virksomhet, men gjør nå små steg i retning av salgbare produkter innafor redesign.

-Jeg har vært i dialog med Avfall Norge som er en bransjeorganisasjon for avfallsbransjen i hele landet.  Jeg tror vi har felles interesser i å ta vare på de enorme mengdene klær som blir kastet, og skape noe nytt.  Jeg jobber mot at det skal bli en ny trend med å redesigne egne klær – gjerne ut fra gjør-det-selv-pakker.

Kunst, undervisning og produksjon

Charlotte er oppglødd og har primært hatt en kunstnerisk tilnærming til det hun gjør.  Hun har svennebrev i kjole- og draktsyerfaget, og var i 2002 ferdig med hovedfaget på institutt for tekstil på Kunsthøgskolen i Oslo.  Charlottes levebrød skapes gjennom ”Feil farge produksjoner” som blant annet tilbyr kleskolleksjonen Tivioli Redesign for catwalk-arrangement.

Hun driver med mange ulike kunstprosjekter, og underviser barn og voksne i redesign.  Hun samarbeider og med NAV og tar imot ungdom som jobber for trygd mens de syr eller utvikler dataverktøy for Charlottes bedrift.

God tilgang på råvarer

-Jeg satser nå på et nisjeprodukt gjennom å lage redesign-skjørt som skal selges på i kick-off sammenhenger, samt gjør-det-selv pakker for folk som på en enkel måte kan sy seg egne redesignklær.  Og tilgangen på råvarer er god. Charlotte har utplassert flere spesiallagede innsamlingsstasjoner (t.h.) på sentrale steder i Tromsø. Det er tydelig at mange har for mye i skapene.

-Jeg synes det har skjedd for lite i motebransjen innafor redesign selv om det nå er antydninger i riktig retning. Hvis du redesigner klærne dine kan du skape nye klær på en veldig enkel og billig måte i stedet for hele tiden å kjøpe nye, sier Charlotte som ikke har kjøpt seg et butikkplagg på mange år.

-Mange har kanskje plagg som er litt for trang, for nuppete eller har feil farge. Noen vil ikke kaste et plagg fordi det har mange minner knyttet til seg. Nå kan de sy plaggene inn i et nytt plagg som kanskje er et arvegods, foreslår Charlotte som liker å trykke ord og setninger på klærne. Barndommens minnebøker med rim i brukes flittig.

Inspirert av bestemor
og sydama i Mehamn

Charlotte er vokst opp i Mehamn i Finnmark og har et sterkt forhold til sin bestemor som drev kiosk i egen kjeller og alltid sørget for å skape sitt eget levebrød. Her hjalp Charlotte alltid til, og har gode minner fra godteriet som bugnet i kioskens hyller.  -Bestemor er ei tøff dame og hun klarte seg alltid gjennom hardt arbeid. Hun er fortsatt et stort forbilde og drivkraft for meg.  Jeg har nok arvet mye av hennes vilje til å klare seg selv, sier Charlotte som aldri har vært ansatt noe sted, men skapt mitt eget levebrød.

Charlotte husker og godt den gamle sydama i Mehamn som het Margit Andersen og bodde i det ytterste huset mot Barentshavet. Hun dro hjem til husene og sydde klær til folk på bestilling. Ti kroner dagen og mat var betalingen.
-Hun kom hjem til bestemor og bestefar. Sydama sydde bukser, jakker og
kjoler ettersom jeg vokste større. Jeg syntes synd i henne og mor betalte mer enn det hun
skulle ha.  Jeg var nysgjerrig og måtte stadig vekk se på hennes fingre som holdt grep.
-En ganske liten vanlig symaskin hadde hun med seg. Hjemme hos henne var det en større
og eldre modell med trøpedal og smijernsbord. Senere – da jeg fortalte henne at jeg skulle
flytte til Tromsø for å gå på søm-linja der, ble hennes eldre symaskin min. Og siden den gang har jeg alltid sydd, sier Charlotte.

Hun snakker på inn- og utpust om det å flytte fra Russland som 17-åring, lidenskapen for arbeidet og sitt store prosjekt; å skape en lekearena for barn i Hammerfest.

Svetlana Izmailova (29) sitter midt i et fargerikt lokale med trampoliner, ballbasseng, polstrede kanter og prinsesserom.  I disse lekefikserte rommene på totalt 1200 kvadratmeter med en månedsleie på 70 000 kroner eks moms, skal Svetlana skape opplevelser for barn.  Hun hopper med andre ord høyt, og er den første i Finnmark som etablerer et lekeland.  Tre millioner er investert, og sju måneder er gått siden hun åpnet dørene.

Både familier og barnehager finner vei til Lekeland i Hammerfest. (Foto: Lekeland)

-Det går rundt.  Folk fra både Hammerfest, Alta, Kirkenes, Lakselv, Honningsvåg og Havøysund er flink til å bruke oss – SFO og barnehagene er og viktige kunder. Vi får mange gode tilbakemeldinger, folk er veldige fornøyde og barna ser aldri ut til å bli lei av å leke hos oss.  Da har vi nådd et av de viktigste målene, smiler Svetlana, som mener at det er en selvfølge at unger må få et slikt aktivitetstilbud i Hammerfest.  -Vi voksne har jo masse.

Tøff start i pulserende by

Det er en litt annen puls i Hammerfest enn andre steder i Finnmark.  Det rives, bygges, asfalt fjernes, nye praktbygg reiser seg og utestedene syder.  På Melkøya er det en kakafoni av lys der den vestvendte flammen symboliserer produksjon av nedkjølt flytende gass fra verdens nordligste by.

Til denne byen kom Svetlana som 17-åring etter at lærer-moren hennes hadde funnet en norsk mann hun ville bo sammen med.

Hun kom som 17-åring fra Murmansk til Hammerfest – noe som ble en tøff overgang.

-Det var en tøff start ettersom jeg ikke hadde lyst å flytte.  Men jeg var uredd og klarte meg egentlig bra etter hvert, smiler 29-åringen som i 5-6 år gikk svanger med lekeland-ideen.  Før jeg kunne åpne dørene var det mange skjær i sjøen, og en nokså heftig innspurt med klargjøring av lokaler, studier på høyskolen, securitasvakt-jobb på flyplassen og to små barn.  Når lekeland endelig åpnet datt jeg nesten helt sammen.  Familien berget meg opp.

Denne veien til målet som gjørde meg lykkelig.  Jeg liker å skape nye ting, sier Svetlana som mener hun har lagt ned hele sjelen sin i arbeidet med nyetableringen.

Tematiske feiringer med løve på besøk

Noe av det som går best på lekeland er bursdags-arrangmenter.  Tre rom med prinsessetema, piratfokus og discokuler er hyppig brukt og sammen med cafeen tilbyr lekeland foreldrene å ta seg av hele bursdagen til de søte små.

-Her om dagen fikk jeg ti bursdagsbestillinger, så foreldrene har sans for å slippe både for- og etterarbeidet med å ha det hjemme, sier Svetlana som trives godt med å gå i løvedrakt og dele ut bursdagsgaver til jubilanten!

Svetlana går aldri på tomgir og har alltid noe å fylle døgnets minutter med.  To ganger i uka kan hun dra inn til Alta for å følge forelesningene i økonomi og administrasjon på høyskolen. Ellers henger hun over bøkene når hun har mulighet, og ikke må ekspedere kunder både i og utenfor åpningstida.  Hun avviser nemlig ikke kunder som har dratt helt fra Honningsvåg og ikke visste at det var stengt på mandager, eller når et omreisende popband ringer klokka 11 om kvelden om lurer på de kan komme og leke – selv om Svetlana har lagt seg og Lekeland er stengt.  Er man nyetablerer så kan man ikke se på klokka og vise til overtidsreglement.

Svetlana har hoppet i det og satset på at barn i Hammerfest-regionen har stor leketrang.

Så mye innhold har dagene at det sjelden eller aldri blir tid til å dra på familiens hytte i Skaidi og kjøre scooter slik andre hammerfestinger gjør i helga.

Sånn er det å starte bedrift.  Nå håper jeg bare at folk i området fortsatt vil bruke lekeland.  Det er viktig at vi støtter hverandre og gjør hverandre god.  Hvis ikke kommer vi ingen vei, fastslår Svetlana.

Fire kjappe til slutt

1.      Nevn det beste med nord
De mange mulighetene. De åpne, direkte og glade folkene og det flotte friluftslivet man kan ha hvis man har tid!

2.      Hvor er Lekeland og du om 10 år?
Masse folk bruker oss og jeg er ferdig med utdanninga og har funnet meg en jobb på dagtid som jeg kan ha i tillegg til denne på ettermiddags- og kveldstid.

3.      Hva må til for å lykkes med en bedriftsetablering?
Man må ha tro på seg selv og ideen sin, man må regne med mange hindringer, men hvis man har tro på seg selv og på sin idé, kommer alt til å bli bra.

4.      Hva må gjøres for at flere skal velge seg et liv i nord?
Vi må være mer glad i våre hjemsteder og snakke positivt om og være stolt av dem.  Det må være rent og pent, og vi må samarbeide for å bygge opp de ulike stedene.
Vi må ha skikkelige aktiviteter for barnefamilier, som finnes i andre deler av Norge, som vår Lekeland, hvor kan alle ha det gøy og trivelig. Hvor kan familiene feire bursdager og andre begivenheter.

Christina Henriksen er kandidat til årets sametingsvalg for NSR/SfP

Debatten rundt Norges deltakelse i Schengen-samarbeidet er uro-vekkende, og særlig synes NSR/SfP det er merkelig at lokalpolitikere i Varangerområdet nærmest applauderer et forslag om å melde Norge ut av Schengen-samarbeidet.

Befolkningen i Øst-Finnmark, og kanskje særlig i Mátta-Várjjat /Sør-Varanger, Unjárga/Nesseby og Deatnu/Tana og Čáhcesuolu /Vesisaari/Vadsø, har sterke bånd til Finland, og svært mange krysser grensen daglig med ulike formål.

De økonomiske konsekvensene er også betydelige, når pengesterke russere krysser grensa ved Storskog og legger igjen velkomne penger i våre lokale forretninger, i stedet for å kjøre rett til Finland over andre grenseoverganger.

Skulle en be tanaværingene vise pass – eller søke visum – for å besøke familien på andre sida av elva? Eller be pasvikværingene stille seg i passkø når de kjører til Finland for å handle kaffeost, viili eller materialer til nydampen? Hva med skoltesamene, som allerede er delt og bor innenfor tre ulike nasjonalstater? Endelig har skoltesamene i Njauddâm, Čeˊvetjäuˊrr og Verkhnetulomsk muligheten til å besøke slekt og venner når de måtte ønske. Er det virkelig noen som ønsker å ta sjumilssteg tilbake?

Samene er ett folk og bor i fire land, og Norske Samers Riksforbund/Samefolkets parti mener det er nærmest naturstridig å stenge grensene igjen, ved å melde Norge ut av Schengenavtalen. Vi håper forslaget skrinlegges for godt, og skal fortsatt jobbe hardt i Sametinget for et godt og fruktbart nabosamarbeid over grensene.

Hun blåser liv i en gammel håndverktradisjon i Finnmark og skaper fargerike varme produkter.  Anne Fenger har nemlig stor sans for selskinnets kvaliteter.

Vi er i Banak Leir – et over 60 år gammelt lokale nær Lakselv flyplass.  Bygget ble satt opp rett etter andre verdenskrig og var husrom for de som bygde og jobbet på flyplassen.  Det sjelfulle huset med sine opprinnelige vinduer og gamle postbokser i gangen til de ansatte, har nå blitt et kulturelt og kreativt møtested i kommunen.

Antikvariske selskapeligheter

Du får bokstavelig en smak av Porsanger når du besøker Banak Leir. Her er antikk- og spiseavdelingen – alt i skjønn forening.

Her er det kunstneratelié, syverksted og snekkerfirma.  Og ikke minst selskapslokaler hvor folk kan spise av antikvariske tallerkener, sitte på stoler med sjel over gjennomsnittet og drikke vin fra glass som har vært brukt uttallige ganger.  Hvis du liker disse omgivelsene ekstra godt kan du kjøpe med deg stolen, middagsservicet eller glassene.  Banak Leir huser nemlig en egen antikkforretning og dets varer blir aktivt brukt under arrangerte treretters middager, intimkonserter eller bryllup.

Midt i dette bor og jobber 63 år gamle Anne Fenger.  Født av danske foreldre på Grønland i 1949.  Med sju års utdanning som tekstilkunstner jobbet hun først mye for å bedre kunstneres kår gjennom sitt arbeid i kunstnerorganisasjoner i Oslo på 1970-tallet.  Etter hvert dro hun tilbake til Grønland og jobbet som produktutvikler hos den store selskinnsprodusenten Great.   Det var også denne jobben hun plutselig forlot i 2000 og tok med seg tre barn i tenårene og flyttet til Karasjok.  Nå var det tid for å etablere eget firma.

Selprodukter verdsatt i Finnmark

Hvem sa at selskinn bare kunne være in natura? Anne er glad i å bruke farger.

-Finnmark og Grønland har mye felles i forhold til mennesker, kultur og natur.  Det gikk fint å etablere seg i Karasjok og vi er blitt tatt godt imot.  Mitt håndtverk som utvikler av selskinnsprodukter blir verdsatt i Finnmark.  Her er det en gammel tradisjon i å jobbe med dette fantastiske produktet, og både Sametinget og Sjøsamisk kompetansesenter har bidratt økonomisk til at jeg har kunnet etablere egen arbeidsplass og kurset andre i teknikken.

I hennes verksted på Banak Leir er det selskinn i alle regnbuens farger.  I hyllene og på stativer henger det jakker, bukser, luer, vesker og votter i

En gang bodde det flyplassarbeidere i Banak Leir som hadde hver sin postboks. Nå er det et kulturminne i gangen der det nå selges kunstverk fra nord.

kreative fargekombinasjoner. Alt produsert for å være varm og funksjonell, men samtidig se bra ut.

Kvalietsbevisste finnmarkinger

Banak leir har fått nytt kreativt liv gjennom Anne Fenger og flere entusiaster.

 -Kommer finnmarkingene til deg i stedet for å gå på Cubus og handle?

-Jeg vil si at folk fra Finnmark er veldig kvalitetsbevisst.  De trenger varme plagg når de skal på fjellet, og da er luer og votter veldig viktig for både kvinner og menn.   I tillegg har du dem som liker å ha noe ingen andre har.  En spesialdesignet jakke, eller en skinnveske som jeg bare lager en av.

Sier Anne som ikke har trengt å markedsføre seg særlig fordi hun har hatt mer enn nok å gjøre.  Men nå er det nettside på gang, og plutselig er hun på Facebook også.  -Jeg har mye å gjøre og dette er ingen 8-4 jobb.  Så er jeg så heldig at jeg både bor og jobber i samme hus.  Min hybel er i den gamle kinosalen her i huset, så finner jeg ut at det må jobbes mer,  er det kort vei ned tretrappen til første etasje.

Sel framfor fusk

Fra utendørs snøvær-catwalk med Annes produkter i Berlevåg. Oddrunn Olsen bærer plagene. (Foto: Anne Jorun Kjær)

Anne kjøper alt sitt selskinn fra inuittene på Grønnland, og mener hun derfor er med å bidra til å holde deres levebrød i live.  Selene er like viktig for inuittene som reinen er for reindriftsutøverne.

     -Nå har man jo forskere funnet ut at inuittene har mye mindre hjertekar-sykdommer enn den øvrige befolkningen, og at dette skyldes alt selspekket de spiser.  Du har ikke tenkt å begynne å importere selolje også for å bedre den dårlige hjertekarstatistikken til finnmarkingene?

-Ja kanskje det var en god idé.  Jeg kjenner faktisk en på vestlandet som lager olje av selspekk, så jeg har hatt det i tankene.  Men jeg har veldig mye å gjøre med håndtverksbedriften min, så det spørs om det blir riktig at jeg også skal begynne å selge selolje.

-Hvordan er det å drive i en bransje som er omdiskutert i forhold til dyrevern og pelsdyr?

-Jeg er med å støtte opp under en kulturbasert fangst som inuittene har drevet med i generasjoner.  Selfangst representerer en identitet for dem og det er mat og klær for dem og for andre.  Man kan jo heller spørre seg om forsvarlig og miljøvennlig det er å lage fuskepels og PVC-produserte produkter i stedet for ekte vare.

Catwalk og catdrive

Pelsdyrmotstanderne får holde på med sitt, for Anne Fenger møter liten motstand i Finnmark. Nylig ble det arrangert Catdrive (ikke catwalk!) i Skoganvarre der produktene ble presentert på scootere i fart.  Under vinterfesten i Berlevåg nylig ble selplaggene vist ute i snøstorm under navnet; ”Arctic Game – naturlig kledd for nord”.  Sel er vinden og finnmarkingene kan gå varmere utedager i møte.

På besøk hos Kvinnenettverket Magma i Luleå.

En del av jobben som politiker i  Finnmark er å reise i nord.  I mars var jeg på en  inspirerende tur i Luleå. Der møtte jeg ord-fører Karl Petersen som stolt forteller om en kommune i sterkt vekst og snart 75 000 innbyggere. Etableringa av Facebook sitt enorme datasenter og ringvirkningene rundt dette er selvsagt selve symbolet på det spennende som skjer i regionen. Det er ikke mange kommuner som kan smykke seg med varemerket til verdens største nettsamfunn.

Men ordføreren i Luleå understreket sterkt at den positive utviklinga i hans kommune har mange bein å stå på. I likhet med alle politikere i nord er han bekymret for at egen ungdom velger å flytte sørover og mener derfor at det må satses på attraktive aktiviteter og trakk fram både ishockeylag og basketlag i 1.divisjon. Han fortale om operaen som kjører forestillinger med fulle hus. Han sa at kulturhus er en selvfølge. Han fortalte om utviklinga av Universitetet. Og han trakk fram samarbeidet med nabokommunene Piteå og Boden.

Ingenting av dette er sensasjonelt eller overraskende. Men det viser at de store næringsetableringer alene ikke bygger de gode samfunnene. Vi må alltid tenke helhet. Det vi i Finnmark imidlertid kan lære av Norrbotten, er en mer strategisk proaktiv og offensiv satsing for å trekke til oss større nasjonale og internasjonale næringsaktører. Det kan nok også tenkes at vi har en del å lære med samarbeid mellom kommuner. Når det planlegges konferanser og seminarer her på berget framover tror jeg det kan være lurt å hente inn kompetanse fra Sverige nordligste fylke.
Er det kanskje på tide å snu seg mot Norrbotten for å få til et bredere samarbeid mellom våres fylker her i nord. Vi har mange av de samme muligheter og utfordringer i våres to fylker.
Skal vi kanskje starte med å danne et kvinnenettverk på tvers av grensene?

Lindis Sloan er seniorrådgiver på KUN senter for kunnskap og likestilling

På nordisk-amerikansk seminar i Washington  http://www.norden.org/sv/aktuellt/nyheter/advarsel-likestilling-kan-ikke-lenger-bare-handle-om-kjoenn  ble det diskutert at man må utvide likestilingsbegrepet til å omfatte funksjonshemming, alder, religion, seksuell orientering og etnisitet. “Mangfold og inkludering blir vår nye utfordring, nå som kjønnslikestillingen er kommet såpass langt i Norden”, sier de.

For oss i nord er ikke dette spesielt nyskapende, med våre lange tradisjoner for samhandling og grensekryssing. Men det vi må ta med oss fra debatten i Washington er at dette mangfoldet må speiles på alle nivåer. Vi trenger alle stemmene, og de må være til stede i det offentlige, i arbeidslivet, i politikken, på skolene. Om vi skal ta vare på alle innbyggerne må også lokalsamfunnet tilpasses deretter.
Her har kommuner og fylke en utfordring. Kommuneplanens samfunnsdel som eksempel – er det virkelig slik at den dekker de faktiske behovene i lokalsamfunnet? Er universell utforming en selvfølge? Er aldersperspektivet på plass, har man sett på kommunens demografiske sammensetning og utvikling, og planlagt deretter? Hvordan fokuserer man på barn og unge?

Og ikke minst, hvordan tar vi imot tilflyttere, fra inn- og utland? Hvordan integreres flyktninger som bosettes i kommunene? Er arbeidsmigrantene tatt vel imot, og oppfordret til å ta med seg familien sin? Ekteskapsmigrantene, som det stadig blir flere av – blir de ønsket velkommen? Hvem stiller opp?

For inkludering er nøkkelordet her. Inkluderende lokalsamfunn, hvor alle er med på det som skjer, og får sin naturlige plass i et nettverk. Veien går via organisasjonsliv på lokalnivå, fra skolen og idrettslag til Sanitetsforening og Jeger- og Fiskerforening. Hvordan speiles sammensetningen i befolkningen i medlemsmassen her? Det snakkes om at “dugnadsånden er døende”, kanskje er det her vi må sette inn aktive virkemidler for inkludering? Inviter de nytilflyttede inn i organisasjonslivet og din aktive hverdag, del av ditt nettverk – bare slik kan vi sørge for at så mange som mulig blir inkludert når Nordområdenes framtid skal avgjøres.